Ari Behn er gift med norske prinsesse Märthe Louise. Han er vokset op hos hippieforældre og han skriver om bøsser. Da han var 22 år gammel rejste han til den marokkanske by Tanger, og det var en oplevelse, som inspirerede ham til at skrive bogen ”Baggård”.Bogen handler om den 20-årige Andreas A. der har begivet sig ud på sit livs rejse. Han har besluttet sig for at rejse med tog, bus, kamel - eller hvad der måtte dukke op - tværs gennem Sahara. Hans mål er at besøge sin kæreste som befinder sig i Burkina Faso. Det sker efter parolen: "At rejse er som at drømme med åbne øjne."Rejsen viser sig at byde på en del uforudsete forhindringer, især efter at Andreas er ankommet til Europas baggård i Tanger. Han havner i det kosmopolitiske miljø af pseudokunstnere og excentrikere i kredsen omkring den gamle beatgenerationsforfatter Poul Bowles. Et eksotisk og depraveret miljø befolket af velhavende - især amerikanske og britiske - bøsser, altædende overklassedamer, manierede kunstsamlere, franske ingeniører med adelige aner osv. Og alle med en ubetvingelig forkærlighed for unge lyshårede fyre som den forundrede og betagede nordmand.Andreas ved ikke rigtig hvad han skal stille op med sig selv i dette sexfikserede miljø. Det både fascinerer og frastøder ham. På sin færd gennem den ene naked lunch efter den anden og orgier med fattige marrokanske drengeprostituerede møder han også en jævnaldrende dansk og meget kvindelig guide, som han slet ikke kan modstå. Og som får ham til at løsrive sig fra det magiske Tanger og begive sig ind i Sahara i retning af den kvinde, der var hans rejses mål.
Lån bogen via biblioteket
3 kommentarer:
En liten kommentar til Ari Behns "Bakgård".
Det er slående hvordan Behn i bokens første del – som er den som omhandler bøsser i Tanger – adopterer så store deler av narrativet fra William Burroughs gode bok "Queer". Behns lån fra Burroughs kan dessverre ikke akkurat sies å være særlig vellykket: der Burroughs beskriver en konfliktfull og tvetydig relasjon mellom en ung og en gammel mann i Mexico, er Behns omskriving en slapp reproduksjon i en mer patetisk utgave. Den nærmest oppskriftsmessige beskrivelsen av det dekadente miljøet i Tanger som fyller side opp og side ned i første del av "Bakgård", med det "obligatoriske" møte med Paul Bowles, etc. er ikke særlig spennende lesning. Men det kjedelige er nå en ting, mer problematiske i så måte er hvordan Behn i motsetning til f.eks. Burroughs, ikke åpner opp for å vise dekadansens konflikter, diversitet og spenninger, men reduserer alle "homsene" til noen dekadente pappfigurer som konstant er på jakt etter unge prostituerte gutter, som gjerne tyr til voldtekt hvis ikke betaling fungerer. Det forutsigbare i Behns fortelling forsterkes selvsagt ettersom han skriver seg så tett opp til sine forbilder i beat-generasjonen: Allan Ginsberg, Burroughs og Jack Kerouac hvis beskrivelser av Tanger og Marokko er noen strå vassere.
I tillegg til at den første delen av "Bakgård" fremstår som en svak omskrivning av Burroughs, er bokens andre del ikke særlig mye bedre. Men derimot enda svakere. Beskrivelsen av Andreas' møte med den skjønne danske guiden, er ikke særlig overskridende akkurat. Piken redder ham vekk fra de homoseksuelles klamme tak, og søt musikk oppstår. Derfra og ut er boken tam, og ender opp i en heterofortelling om konfliktfylt kjærlighet ispedd noen krimi-aktige mafia-momenter. Behns blomstrende språk og klisjeaktige metaforer (som "å reise er å drømme med åpne øyne") gir dessuten paralleller til blødmene hos Paulo Coelho, i motsetning til den frekke stilen til beat-poetene..
Etter kvantiteten å dømme er representasjonen av homoseksuelle i "Bakgård" over gjennomsnittet for å være en norsk samtidsroman. Men nå er synlighet og representasjon sjelden noe å rope hurra for per se. For ser man på det kvalitative (og jeg er klar over dette begrepets subjektive karakter) er både representasjonen av homoseksualitet ytterst stereotyp, og boken som helhet en kjedelig ot tam affære. Så da vil jeg heller anbefale å lese Burroughs "Queer" (som også finnes i dansk utgave), og de andre beatpotenete. Her kan man finne et språklig tempo, nerver og spenninger som beveger seg utover klisjeenes verden hos Behn, og som rokker ved tradisjonelle oppfattelser av homoseksualitet så vell som heteroseksualitet: med andre ord queer litteratur i ordets ubestemmelige forstand.
Imponerende analyse af Mathias. Jeg tror bare jeg vælger at være enig med ham. Hehe ;o)
Skal du virkelig ikke mene noget selv?
Send en kommentar